SPLÆSJ!
Tidligere i høst var jeg på vei til noen venner. Jeg syklet rolig oppover gaten og ante fred og ingen fare. Plutselig smalt det ved siden av meg og jeg kjente jeg ble våt oppover leggen. Jeg skvatt skikkelig! Deretter ble jeg brått sint, – og så begynte jeg å le.
Det var nære på at den vannballongen ikke traff meg, sikkert til stor skuffelse for rabagastene 3 etasjer over. Jeg hørte latteren, men klarte ikke lokalisere hvilket vindu den var sluppet fra.
Den vannballongen fikk meg til å huske hvor gammel jeg selv var da jeg med skrekkblandet fryd sammen med venner kastet vannballonger på andre i skjul, gjerne også på biler i fart (selv om det skulle jeg sikkert ikke fortelle noen om), for deretter å løpe det forteste jeg kunne for ikke å bli tatt.
Av og til var det noen av våre vannofre som løp fortere enn oss…
Vannballongens fryd og skrekk tilhører barneskolen. Den er et ufarlig våpen man som barn tester ut noen grenser med, og det ligger mye makt i hendene til den som holder en vannballong.
Det er slett ikke gøy å få den overraskende i bakhodet, men det gjør heller ikke så mye. Og det beste målet å treffe, er jo oss voksne! Det skårer aller høyest, det må vi godta.
Noen i byen har kastet en stor vannballong på skolen!
Via tegninger kan vi visualisere det vi ikke ser, visualisere tanker, flere bevegelser på samme tid, drømmer og det absurde som ikke går an…
Splæsj er en tenkt bevegelse, en tenkt energi; – en tenkt, men en gjenkjennelig rampestrek som bruker skolen som arena. Utenfor vår vanlige målestokk og tidsoppfattelse. De markerte områdene på planen er steder som kommer i berøring med den energien og avtrykkene som oppstår etter at vannballongen traff veggen over hovedinngangen. Hovedsplæsjet treffer fasaden, plasket sprer seg innover på tak og vegger i vestibylen, helt ut til den andre siden.
På stedene som berøres; der vanndråpenes energi treffer eller suser gjennom, oppstår et avtrykk. Et stillbilde fra en hendelse, visualisert gjennom tegninger som blir 3-dimensjonale og materialiserte.
