KONTRAPUNKT
– fra middelalderlatin contrapunctum, egentlig punctum contra punctum (”punkt mot punkt”), dvs. ”note mot note”. En teknikk innenfor musikalsk komposisjon, der musikken består av selvstendige stemmer som samspiller med hverandre. Et tema, eller et motiv, kan være kontrapunktisk mot et annet. Skulpturene er kontrapunktiske mot det skulpturerte amfiet.
Kontrapunkt kan i en mer overført betydning også henvise til ulike mennesker som er samlet på samme sted, som på forskjellige måter samhandler med hverandre, eller opptrer parallelt i samme rom. Som på Skeisvang vgs, der elever med ulike interessefelt som kroppslige uttrykk; dans, drama og musikk møter almennfagene, som i samfunnet ses på som mer ”matnyttig”. Det man glemmer i diskusjonen om hvilke fag som skal prioriteres, er at mennesket trenger å utvikle begge sider, både det rasjonelle / analytiske og impulsive / kreative. Det ene uten det andre gjør at man ikke utvikler seg til å bli et helhetlig og dannet menneske i kropp og sinn.
Forståelse av oppgaven
Det er en interessant utfordring å arbeide med et kunstprosjekt for unge mennesker, og en ære å kunne inspirere de som snart er klare til å fly på egenhånd. Jeg har spesielt bitt meg merke i skolens motto: ”Per ardua ad astra” – Gjennom hardt arbeid mot stjernen. I dét ligger det både forventninger og utfordringer. Å bli sett for den man er og oppleve at noen har tro på en. Være åpen for drømmer, men skjønne at å nå dem krever en real egeninnsats.
Kunstverket ønskes plassert ”sentralt ved hovedadkomsten og vil derfor bli noe av det første som møter elever og ansatte hver dag.” Det ønskes at det skal ”vekke interesse og gjerne utfordre intellektet og stimulere til kreativitet og trivsel.” Kunstverket bør være noe man kan undre seg over, – over tid, noe man skal fylle og tolke ut fra egne erfaringer, som er anderledes enn andres. Et verk som kan vokse sammen med egen utvikling av kropp og sinn. Kanskje man ikke skal kunne oppleve hele kunstverket med én gang?
Kunstprosjektet KONTRAPUNKT samler og uttrykker disse ulike samspillene gjennom skulpturerte former som skaper et mangfold av steder og uttrykk i én stor komposisjon. To skulpturer plassert i et skulpturelt landskap kan gi assosiasjoner til den stedsspesifikke naturen, – kollene, steinene, de bølgete linjene kontrapunktisk mot kroppslige assosiative dualiteter; spenst – slapphet, bølgete – rett, myk – hard, løfte – beskytte.
Amfiet blir en stedsspesifikk og stedsrelatert helhetlig skulptur som oppleves forskjellig utifra hvor du står; om du er i det eller ser det fra avstand fra siden eller over broen, hvordan du møter amfiet i foieren sett ovenifra eller ser oppover i det nedenifra.
Et skulpturobjekt på toppen av amfiet har egen tittel #LØFTET – et tvetydig ord som er fint å møte ungdommene med; et løfte man gir hverandre, man er til å stole på, man holder ord, – eller å løfte, tørre å ta i tunge tak, for det må man om man skal nå stjernene. Skulpturens utstrekning på toppen av trappen og fungerer som en beskyttelse mot å falle nedover amfiet fra toppen. Skulpturen blir på samme måte som en prosjektert benk, en visuell markering av amfiets begynnelse, men her med former som hviler oppå andre, former som leder blikket ditt mot hendene som løfter, og videre nedover det skulpturerte landskapet. Former som kan sittes på, samles ved, snakkes om eller bare lene seg inntil – kanskje du får lyst til å kjenne på nevene som løfter deg opp på midten?
#HOLD – på vangekanten vagler et mindre objekt, og litt skjult på innsiden finnes det en beskyttende arm. En arm med en hånd som holder omkring, – varmer, klemmer, leder og støtter.
