Kontrapunkt Bjørvika
Visjoner og virkelighet – fra konkurransebeskrivelsen
Et kunstprosjekt som skal forholde seg til, og være en del av et område som vil ligge utilgjengelig for publikum i lang tid fremover, er en utfordring.
– Skal man arbeide med et uttrykk som er slående nå, som er så kraftig at det overdøver dagens virvarsituasjon, eller skal man tenke fremover og arbeide med et konsept som kommer fullt til sin rett når området blir åpnet for almenheten?
– Skal man ha et flashy “reklameskilt”, et ikon for at det skjer noe i området, eller et prosjekt som vokser med utviklingen av området?
Jeg heller til det siste, selv om det kan ta flere år før siste bit er på plass. Det skal ikke så mye til; – et lite grep på riktig sted, før man begynner å undre seg. “Hva er det der?”
Når senketunnellen blir ferdig, forhåpentligvis en gang i løpet av 2010, blir Loalmenningen klar for almenheten. Det er viktig at området klargjøres som park, selv om frigjøringen av andre tomter og oppføringer av de forventede bygningsmassene lar vente på seg. Almenheten bør kunne ta parken i bruk så fort som mulig, begynne å få et eierforhold til den, og på denne måten begynne å definere et nytt bevegelsesmønster som en følge av at nærkontakten med sjøen frigjøres. Almenhetens ønske om å bruke bydelen er den viktigste kapitalen for den videre utviklingen.
Kontrapunkt Bjørvika tar utgangspunkt i tvillingtårnet i Loalmenningen. Det synlige grepet er på disse tårnene, men det henter kildematerialet fra omgivelsene, – lik selvstendige stemmer som samspiller med hverandre.
Prosjektet består av 2 hovedgrep; – det ene kommer på plass nå, og er der som en teaser, et “Soria Moria” man opplever på avstand, og lurer på hva er. Dette omtaler jeg som FASE 1.
Det andre grepet kommer på plass når parken åpnes for almenheten, og er et publikumsnært prosjekt nede ved bakken. Dette er FASE 2.
Det er i tillegg naturlig å se på terrengformingen rundt tårnene i sammenheng med utviklingen av det publikumsnære prosjektet.
Det er viktig at prosjektet griper helt ned, at området rundt sokkelen aktiviseres, slik at mellomrommet mellom tårnene ikke blir et selvgrodd urinal, – slik slike områder gjerne blir.
Tårnene kan oppleves tøffe, – i positiv forstand, i sin voldsomme høyde i forhold til den menneskelige dimensjonen, og hvis de i tillegg tilføres noe man kan oppleve nært, undre seg over, noe som gjør at man søker dit, kan tårnene bli et positivt innslag i parken, i stedet for et skammens objekt man skyr pga lukta.
FASE 1
Konkret tar jeg tak i mellomrommet mellom tårnene, det er her spenningen ligger, og den delen av tårnene som gir størst variasjoner i perspektiv og opplevelser, både i nær- og fjernvirkning.
To sirkulære, svakt konvekse objekter; – speilende på dagtid, og glødende når det er mørkt, monteres vis-á-vis hverandre ca 26 meter opp. De blir et kraftpunkt i mellomrommet, kommuniserende med hverandre og omgivelsene. Et kaleidoskopisk blikk mot himmelen.
FASE 2
Jeg arbeider meg nedover i mellomrommet og bruker den nederste delen ved sokkelen. Her kan publikum gå inn mellom tårnene, passere dem, eller skue videre nedover i et vannspeil. Dette er det naturlige stedet for et selvgrodd urinal, – hvis man ikke tar tak i dette rommet og vil noe annet med det.
Tårnene, som tekniske objekter midt i en park, er et velegnet sted for en lydskulptur. Den nederste delen av mellomrommet blir et lydrom, et rom for sansene, som fylles av bearbeidede lyder fra omgivelsene. Det er ingen ting annet her, og nettopp derfor kan man her la seg overraske og bevege inn i et anderledes, uventet og meditativt rom.
Lydinstallasjoner og lydskulpturer kan være krevende i rom der mennesker ferdes eller arbeider hver dag, – dette stedet forstyrrer ingen, og blir heller et punkt i parken man ønsker å oppleve.
Utfyllende info om prosjektet kan lastes ned her >>
