SOLARIS

De fleste av oss forbinder nok kunstprosjektets tittel Solaris med filmen med samme navn av Andrej Tarkovskij fra 1972, – og det er ingen dårlig allegori. Den hemmelighetsfulle energien som ga opphav til drømmer og fantasier som trigget ulike følelser langs hele spekteret.
Solaris kommer fra latin og betyr knyttet til solen.

Kunstprosjektet Solaris er en transparent, fargesterk skulptur i et materiale som i seg selv fanger lyset og ser ut til å stråle med fluoriserende kanter og linjer, – den en fin metafor for den livgivende energien vi er helt avhengige av, og selv avgir når vi beveger oss fram og tilbake, og i samspill med andre. Den kan gi assosiasjoner til en ufo, en fremmed klode, et atom, – eller en sol.
Skulpturen svever som en energiball i det høye tomrommet i stasjonsoppgangen og påvirkes av det omkringliggende lyset, det er som om den absorberer energien i rommet. Den blir intens der sola treffer innom, den er lyssterk i dagslys, med kanter som ser ut til å gløde, selv når lyset ellers svinner.

Skulpturen oppleves forskjellig fra hvor man ser den fra, enten ved å kaste et raskt blikk opp når man kun bruker undergangen for å bevege seg mellom øst og vest, eller når man beveger seg opp eller ned fra plattform-området.
Dagslysets variasjoner og stasjonens generelle belysning påvirker skulpturens materialer med ulike lysbetoninger, som gjør at den vil kunne oppleves litt forskjellig fra dag til dag.