Transitory Stories – stedsspesifikke og stedsrelaterte kunstprosjekter i store og komplekse veianlegg.
Trafikkmønsteret i Stavangerregionen ble fullstendig lagt om på 2010-tallet, – det såkalte Ryfast-prosjektet. Det meste innenfor dette prosjektet gikk fra å være trafikkerte veier på bakkeplan, til å dukke ned under jorda i et effektivt trafikksystem. Den største forandringen opplevdes visuelt, og for enkelte nokså tøft psykisk.
Hva mister man, og hva tilfører man når et veisystem går fra over til under bakken?
De visuelle holdepunktene i et landskap eller bymiljø, – som man kanskje tar for gitt fordi de alltid har vært der, men som likevel er orienteringspunkter, forsvinner når man ferdes under bakken. Samtidig kan dette systemet oppfattes enklere nettopp fordi det er færre detaljer å skulle forholde seg til, med fare for at det blir så kjedelig at man sovner. Man mister pausene, de må nå skapes på en annen måte.
Ryfast-prosjektet vil etterhvert knytte seg opp til det andre store prosjektet som utvikles parallelt i regionen; – E39 Rogfast. Det totale kunstprosjektet er en viktig del av tunnelens trafikksikkerhet, støttet av bl.a Sintef. Tunnelen ble åpnet for ordinær trafikk i 2020.
Det store kunstgrepet – “Bakenfor pusten” – idéen
Hva mister man når et veisystem går fra over til under bakken?
• Visuelle holdepunkter • Stedsspesifikke særegenheter. • Lys. • Luft
Å kjøre inn i en tunnel oppleves derfor for mange å kjøre inn i en utrygg verden. En tunnel er et marginalt sted, det er et sted man ikke skal stoppe. Lange tunneler er monotone; det er få elementer som gir tilbakemelding om fart. Lyslinjen i taket oppleves blinkende og kan gi en hypnotisk effekt. Det er lett å bli døsig, og noen opplever klaustrofobi, noe som er dårlig for trafikksikkerheten. Enkelte personer forsøker å unngå tunneler, men hva om de ikke har andre. valg? Dette en stor og interessant utfordring å arbeide med i et kunstprosjekt!
Når vi kommer til Hidle er vi ca halvveis i Ryfylketunnelen. Her møter trafikantene to store dråpeformede rom man passerer gjennom på en broliknende konstruksjon, nærmest fritt i rommet. Renset for all synlig teknikk, indirekte belyst med programmerbart LED-lys, – det enderløse krispe lyseblå gjør det immaterielle tilstedeværende.
Man kan tillate seg å puste dypt inn og ut, og gi seg selv følelsen av å slippe taket! Uten å stoppe bilen.
Når vi passerer rommet får vi et påfyll av optimisme og pågangsmot, og vi blir klare for å dykke videre gjennom siste halvpart av tunnelen.
De store fjellhallene er Ryfast-prosjektets hovedgrep, men i tilknytning til det har jeg også prosjektert og utført andre kunstprosjekt som endel av trafikksikkerheten:
«Lyslinjer» #1-5, 5 ulike varianter av lystegninger / lysinstallasjoner i Ryfylketunnelen, lengder mellom 170 og 210 meter, variable høyder. Led-Flex faste farger.
«Lyslinjer – Horisontal / Vertikal», lysinstallasjon / lystegninger som visuell fartsreduserende tiltak i rampen ned fra Buøy inn i Hundvågtunnelen. Installasjonen starter horisontalt på venstre side av tunnelløpet, og passerer diagonalt over himlingen før den stopper som vertikale linjer på tunnelløpets høyre side, lengde ca 190 meter. Led-Flex, faste farger.
«Labyrinter» #1-4, 4 stedsidentitetsobjekter; ett til hver avkjøring i Eiganes- og Hundvågtunnelene. Variable størrelser mellom 2,5 – 4 meter høye. Sjøfast aluminium, skiltrefleks og programmerte LED-rgbw.
