Trafikkmønsteret i Stavangerregionen vil om noen få år bli helt anderledes enn folk er vant til idag. Det meste innenfor dette prosjektet går fra å være trafikkerte veier på bakkeplan, til å dukke ned under jorda i et effektivt trafikksystem. Den største forandringen oppleves visuelt, og for enkelte nokså tøft psykisk.
Ryfast-prosjektet vil i tillegg automatisk knytte seg opp til det andre store prosjektet som utvikles parallelt i regionen; – E39 Rogfast.
Hva mister man, og hva tilfører man når et veisystem går fra over til under bakken?
De visuelle holdepunktene i et landskap eller bymiljø, – som man kanskje tar for gitt fordi de alltid har vært der, men som likevel er orienteringspunkter, forsvinner når man ferdes under bakken. Samtidig kan dette systemet oppfattes enklere nettopp fordi det er færre detaljer å skulle forholde seg til, med fare for at det blir så kjedelig at man sovner. Man mister pausene, de må nå skapes på en annen måte.
“Bakenfor pusten” – idéen
Å kjøre inn i tunneler er å kjøre inn i en verden som egentlig er oss ganske fremmed. Det er et sted vi ikke velger å leve våre liv i, og er et sted vi helst ikke skal stoppe. Noen er redd for denne verdenen. Redsel får en til å føle at man ikke får puste, enten ved at man ufrivillig holder igjen; pusterøret snører seg sammen, eller det motsatte, man begynner å hyperventilere.
Man blir mer bevisst seg selv, sitt rom og sin begrensning når omgivelsene er mer marginale, slik de er i en tunnel på en helt annen måte enn ute i et byrom eller i et åpent landskap.
Metaforisk kan det å kjøre inn i en tunnel sammenliknes med dykket til et havpattedyr. Likt havpattedyrets dykk og behov for å komme opp til overflaten for å puste, bukter lengdeprofilene til Ryfasttunnelene seg ned og opp; – ut i dagslys for å hente luft før man igjen dykker ned og inn i berget.
Men vi er ikke havpattedyr, så for å klare tunneldykket, må vi legge inn noen ekstra pustestopp. Metaforiske luftbobler nede i dypet, og noen ekstra hjelpepust utover i armene.
Ved å ta tak i pusten som kunstgrepets kjerne, tar vi også tak i noe av redselens symptom, og som idé gis dette grepet ulike visuelle uttrykk i tunnelene.
Idéen henviser til noe generelt og evigvarende, – og ytterst nødvendig for å leve.
Når vi kommer til Hidle er vi ca halvveis i Ryfylketunnelen. Her lages to store dråpeformede rom man passerer gjennom på en broliknende konstruksjon, nærmest fritt i rommet. Renset for all synlig teknikk, indirekte belyst med programmerbart LED-lys, – det enderløse krispe lyseblå gjør det immaterielle tilstedeværende.
Man kan tillate seg å puste dypt inn og ut, og gi seg selv følelsen av å slippe taket! Uten å stoppe bilen.
Når vi passerer rommet får vi et påfyll av optimisme og pågangsmot, og vi blir klare for å dykke videre gjennom siste halvpart av tunnelen.
De store fjellhallene er Ryfast-prosjektets hovedgrep, men i tilknytning til det har jeg også prosjektert og utført andre kunstprosjekt som endel av trafikksikkerheten:
«Lyslinjer» – 6 ulike varianter av lystegninger / lysinstallasjoner i Ryfylketunnelen og rampen ned fra Buøy, samt «Labyrinter» – 4 stedsidentitetsobjekter; ett til hver avkjøring i Eiganes- og Hundvågtunnelene.
Det totale kunstprosjektet er en viktig del av tunnelens trafikksikkerhet, støttet av bl.a Sintef.
Tunnelen åpnet for ordinær trafikk i 2020.
Kunstprosjektet ble presentert som en av 10 finaleprosjekter på 10th Arte Laguna Art Price 15.16, Landart-section, i Venezia, april 2016.
http://www.premioartelaguna.it/images/10_Premio_Arte_Laguna_Catalogo.pdf – Page 162