Viel Bjerkeset Andersen | Om meg
2
page-template,page-template-full_width,page-template-full_width-php,page,page-id-2,ajax_fade,page_not_loaded,smooth_scroll,,qode-theme-ver-3.5,wpb-js-composer js-comp-ver-5.1.1,vc_responsive

Om meg

KUNSTNERISK PLATFORM

Kort om arbeidsfelt og metoder

Jeg arbeider aktivt med utstillinger i inn- og utland og kunstprosjekter i offentlige rom. De ulike prosjektene beveger seg innenfor et bredt spekter av medier, og spenner mellom autonome verk til installasjoner og totale grep. Et hvert visnings- /mottakssted, enten det er i regi av et offentlig oppdrag eller et utstillingssted, eller hvilket publikum som er mottakere, vil uansett ha sine særegne utfordringer. Jeg arbeider grundig med idéutviklingen slik at prosjektet har en solid base å vokse ut fra. Deretter er det gjennomføringen av idéen, muligheten til å fullføre et prosjekt; – kunstverket og historiefortellingen, som er viktig for meg, og for å få til det handler det om kommunikasjon og samarbeid, skape begeistring for et prosjekt, og få folk med seg på ferden.

 

Det interessante med å arbeide såvidt bredt som jeg gjør, er at jeg krysser andre kunstneriske felt som fører til samarbeid med andre kunstnere, teknikere og andre fagfolk, og som igjen genererer nye idéer og prosjekter. Dette er viktige faktorer for bl.a utadrettede arbeider, som offentlige prosjekter er, men også for å utfordre og utvide min egen utvikling.
De offentlige prosjektene mine er ofte store og omseggripende, de skal forholde seg til store landskap og rom, av og til kun kunne leses på avstand og oppfattes umiddelbart. Men det er like utfordrende å mestre avgrensede rom og begrensede veggflater.

Jeg har et par ledestjerner når jeg arbeider med kunst, – og når jeg møter ting jeg ikke forstår:
• John Cage (fra et intervju om arbeidet med verket 4’33’’):  A quiet mind is one free of dislikes; but, since dislikes require likes, it must be free of both likes and dislikes.
“You can become narrow minded, literally, by only liking certain things and disliking others, but you can become open-minded, literally, by giving up your likes and dislikes and becoming inter- ested in things.
Komponister som arbeider med ambient musikk, musikk som lyd, klanger, som fyller et rom, snakker om ”profound listening and deep listening”. Jeg oversetter det til billedkunstens verden, der en kunstinstallasjon kan fylle et rom og sanses ved ”profound perceiving/deep perceiving”.

 

• På graven til forfatteren og filosofen Johan Sebastian Welhaven (død 1873) på Vår Frelsers Gravlund i Oslo står det: ”Striden for det gode er evig ny og vexlende i art”.
Sannheten idag er ikke nødvendigvis riktig imorgen. Dette er kunstens og samfunnets utfordringer.

Prosjektene mine kretser ofte rundt tematikker og grenser mellom tilstedeværelse og ikke-eksistens, hvor bl.a. lys og refleksjoner av lys kan være sentrale elementer. Lys er et morsomt materiale å arbeide med, og teknologien har kommet langt på dette området, og det er en hel jungel å gå seg vill i. Og det er heller ingen billig reise! Men i fascinasjonen av briljante farger og styringssystemer, som kan funkle og skinne som et Soria Moria når det er mørkt, er jeg vel så fascinert av dagslysets mer subtile kvaliteter, og at sola også er en fantas- tisk lyskilde. De to i kombinasjon gir fjern- og nærvirkninger.
Subtile lysinstallasjoner kan være vegginnstallasjoner med transparens og svake skygger som avtegner figurer, malte figurer i hvitt på hvit vegg, der glansen i malingen og betrakterens bevegelse avgjør om man opfatter bildet eller ikke, og indirekte fargerefleksjoner som lever mellom dagslys- og kunstlysvariasjoner.
Lyd er et annet immaterielt materiale som er vanskelig, men brukt riktig på et sted som tåler det, kan en lydinstallasjon være med på å åpne opp for andre rom og reiser.
Utover dette har jeg erfaringer med å bruke de fleste materialer. Det er prosjektet og idéen som legger grunnlaget for valg av materialer.

 

Du kan lese et intervju med meg i juni-utgavenav Not Random Art Magazine 2016 her: https://www.joomag.com/magazine/not-random-art/0784266001466286517/p26?short
eller laste ned pdf-versjonen av intervjuet her >> Interview_NotRandomArt_Viel

CURRICULUM VITAE

– noen viktige punkter
Utdanning:

• 1991-1995, Statens Kunstakademi,Oslo
• 1989-1990, Ecole Nationale Superieure des Beaux-Arts, Paris
• 1984-1989, Statens Håndtverk og Kunstindustriskole, Oslo

 

Separatutstillinger – siste 5 år:

• 2011/12, Skarnsundbrua, Inderøy. Temporært lys-/kunstprosjekt på brutårnene.
• 2010, Konsthallen, Kulturens Hus. Luleå, Sverige.

 

Gruppeutstillinger – siste 5 år:

• 2017, «Personal Structures», Palazzo Mora, 57 Biennale di Venezia, Italia.
• 2016, 10th Arte Laguna Art Prize 2016, Venezia, Italia.
• 2015, Light Festival Staro Riga 2015, Latvia
• 2015, The International Light Installation Festival Beepositive, Vilnius, Litauen.
• 2014, Solund Lyskunstfestival, Hardbakke, Solund.
• 2014, Land Art Rebild, Rebild, Danmark.
• 2013, The Art of Not Making, Hå gamle prestegard.

Offentlige kunstprosjekter – siste 5 år:

• 2017, Husmus og Mauren, translucente fotografier på glass, Mysen tannklinikk.
• 2017, Et øyeblikks stillstand, svevende skulptur i neonfarget transparent akryl. Setermoen militærleir/KORO, Bardu.
• 2016, Interferens , Hildring og Ventebilder, Smia – Frogn kultur-/flerbrukshus, Drøbak. Fasade, alterveggobjekt og videoprojeksjoner
• 2014, …og Sylfidene vaktar Austporten, freste tegninger i finér.
• 2012, Splæsj!, installasjon. Lunde barneskole, Skien.
• 2012, Ekvilibrium, svevende skulptur. NAV, Kristiansand.
• 2012, Blopp, veggtegninger. Teie barneskole, Nøtterø.
• 2012, Trude, skulptur.Leistad barnehage, Trondheim.

 

Samlinger:

• 2016,  Imago Mundi Global Art Collection Norway, Luciano Benneton Collection, Italia

Inviterte konkurranser om offentlige kunstprosjekter  – siste 7 år:

• 2017, KORO/Haakonsvern, Bergen.
• 2014, Tu skule, Klepp. Vunnet.
• 2014, Longlisted, kunstprosjekt til City Library, Calgary, Canada.
• 2012/13, Ankerskogen svømmehall, Hamar.
• 2012, Kvinnelig stemmerettsjubileet, 10-krone, Norges Bank.
• 2011, Nordlandssykehuset, Bodø.
• 2010, Gyldengården/NAV-kontor, Kristiansand. Vunnet.

 

Stipend – siste 5 år:

• 2016, Prosjektstøtte fra Vederlagsfondet, prosjekt Opus Groma
• 2016, Statens kunstnerstipend
• 2015, Kulturkontakt Nord/Nordic-Baltic Mobility Program, Mobility Fund
• 2012, I. Lindbäck Langaards fond
• 2010, Prosjektstøtte fra Norsk Kulturråd og Vederlagsfondet.
• 2010, Vederlagsfondets stipend. Oppdatert 09.02.2015

 

Last ned full CV her >>

TIDENS GJENNOMSIKTIGHET

Av Trond Borgen

Øyeblikket, som den danske filosofen Søren Kierkegaard peker på, er det tvetydige, hvor tiden og evigheten berører hverandre – ”hvor Tiden bestandig afskjærer Evigheden og Evigheden bestandig gjennemtrænger Tiden. Først nu faar hin omtalte Inddeling sin Betydning: den nærværende Tid, den forbigangne Tid, den tilkommende Tid.” Dette er en tidsbevissthet som rommer en abstrakt inndeling av tidsforløpet. Ingen annen kunstform eller noe annet medium kan som fotografiet konkretisere denne abstraksjonen: Fotografiet, som frosset tid, er øyeblikket fastholdt og overlevert til betrakteren, i øyeblikkets fravær.

 

Det er dette Roland Barthes, i sitt essay ”Bildets retorikk,” kaller fotografiets melankoli: Fotografiet, det framkalte øyeblikket fra fortiden, framkaller på sin side en melankoli – nettopp fordi det allerede er historie. Slik skaper det en smertefull bevissthet om både nærhet og avstand; og det avskjærer oss definitivt fra det som bringer det nær.

 

Viel Bjerkeset Andersen arbeider med tiden som en dimensjon i sine fotografier. Hun er ikke interessert i fotografiet som sådan, men anvender det i stedet for å definere sitt forhold til tiden og rommet, i sine stedsspesifikke installasjoner. I sine multieksponerte bilder fanger hun tiden på en annen måte enn i vanlige fotografier: Ikke bare avskjærer hun evigheten, ikke bare gir bildene hennes oss øyeblikket i øyeblikkets fravær – Bjerkeset Andersen fanger også tidens gang i mellomrommene mellom multieksponeringene og mellom de kroppspositurene hun viser i dem.

 

Dette er en måte å gjøre tiden gjennomsiktig på. Bildene hennes ser gjennom tidens gang og gjør rommet de eksisterer i til et sted for forgjengeligheten: Det er som om vi ser et glimt av mennesker som engang levde, som en gang var i dette rommet. De trer ut fra veggen og går ut i rommet, for så å trekke seg til bake. Som var de skygger fra fortiden, som materialiserer seg men likevel svinner hen i nåtiden, i en kompinasjon av konseptkunst og en fysisk, håndgripelig kunst som gjør tiden gjennomsiktig. På et vis er menneskene i disse bildene melankolske vitner om et liv som engang var, om en tilstedeværelse som nå bare kan fattes som en flyktig prosess. For de kan snart forsvinne inn i ingenting.

 

Det er faktisk dette som skjer, helt bokstavelig, med de tre kvinnene i Sjikt: De trer fram i et rutenett som kommenterer geometrien og rutemønsteret i det rommet hvor de vises; men, fordi de har blitt kopiert på en slik måte at de er ømfindtlige overfor dagslys – de tåler ikke UV-lys – så vil de langsomt avta og forsvinne i løpet av utstillingen.

Her blir tiden dobbelt gjennomsiktig – først gjennom multieksponeringen av motivene, dernest gjennom blekeprosessen som til slutt vil utslokke fortidens skygge, i framtiden. Denne melankolske forgjengeligheten skaper en stemning i utstilingen som likner den atmosfæren vi finner i en Tarkovski-film. Indelig og rørende, alltid med en opplevelse av tap som sin kjerne.

 

Serien Sjikt er, på et vis, en moderne versjon av den gamle historien om Euridike, som ikke måtte sees av Orfeus så lenge de var i Hades. Da han likevel snudde seg for å se skjønnheten hennes, svant hun hen og var tapt for alltid.

 

Så når Viel Bjerkeset Andersen arbeider med identitet, er hun ikke interessert i enkeltindividet. Faktisk skjuler hun enkeltmennesket i alle sine eksponeringer og bearbeidinger av det samme bildet – hun bryter det ned, kan en si, slik at det er Mennesket, som artsvesen, som står tilbake. Slik knyttes forstillingen om identitet til mennsket som eksistensielt vesen, et produkt av tidens gang. I hennes rom er det arketypen som blir stående, kjernen i den menneskelige eksistens. I sine Tavistock-forelesninger pekte C. G. Jung på det kollektive ubevisste som en bærer av oprinnelige bilder – mytologiske grunnmønstre som danner arketypiske forestillinger: ”Det dypeste sjikt vi kan nå i vår utforskning av det ubesisste, er der hvor mennesket ikke lenger er et avgrenset enkeltvesen, men hvor det utvider seg og smelter sammen med menneskehetens vesen – ikke med dens bevissthet, men med det ubevisste i menneskeheten, med det som er felles for oss alle.”

 

Det er dette sjiktet som Viel Bjerkeset Andersen nærmer seg i sin kunst. Identitet er derfor for henne knyttet til livet som prosess, hvor tidens gang er grunnleggende for vår opplevelse av eksistens. Når hun snur ryggen til bruken av vanlig fotopapir og i stedet overfører bildene på materialer som ikke er beregnet for fotografier, viskes detaljene ut og bildene blir mykere og mer taktile. Hun sammenlikner dette med likkleder hvor de døde har etterlatt et avtrykk – den bleke skyggen fra fortiden som fortsatt er med oss i nåtiden. Det er som om hun har fanget det usynlige, det nærmest eteriske nærværet i rommet.

 

Tekst fra katalog produsert til separatutstilling i Lokaal 01. Utstillingen var en del av fotobiennalen 7e Zomer van de Fotografie i Antwerpen, Belgia. 1998.

 

Se også: Tankens form, kunstkritikk av Trond Borgen. s 147, 150. (ISBN 978-82-8140-020-7)

KONTRAPUNKT

Kunstprosjekt ved Medborgarhuset i Säffle, Sverige, 2011

Som en skimrande, mystisk farkost ligger Viel Bjerkeset Andersens skulptur utanför Medborgarhuset i Säffle. En strandad svävare i stål som lockar barn att krypa in i håligheten i dess mitt; ett blänkande öga, som i sin parabolformade iris speglar himlen över staden men om natten sänder ut ett svagt, ihållande ljussken.

 

Som om det ur dess inre sipprar ut något av all den energi den hunnit lagra under dagen.

 

”Kontrapunkt”, som den heter, är ett verk rikt på associationer. I linje med sin placering vid det funktionalistiska kulturhuset leder skulpturen tankarna såväl till den abstrakta modernismens formlekar som till den samtida populärkulturens myter och fantasier. Med sin enkla, reducerade profil knyter den an till en tradition av offentlig konst som den både ingår i och ställer sig vid sidan av, den passar in och ändå inte, är på en gång vagt bekant och gåtfullt främmande.

 

På så vis uttrycker den också något av den osäkerhet och tvetydighet som i vår tid präglar livet på en ort som Säffle. En mindre stad i västra Sverige som pressad av globaliseringens svallvågor med arbetslöshet och utflyttning

famlar efter en hållbar identitet – men som också tycker sig ha traditioner att förvalta. ”Kontrapunkt” förankrar denna kluvenhet i platsen, försöker se den inte främst som en förlust, utan som en möjlighet, en energikälla. Även en stad kan då och då behöva samla kraft.

 

I tidigare arbeten har Viel Bjerkeset Andersen ofta använt sig av ljus för att åskådliggöra de immateriella flöden av energi som genomströmmar offentlighetens rum, de platser och passager som ger en stad eller ett samhälle dess karaktär. I sina ljusskulpturer översätter hon dessa flöden till en visuell form som gör att de just här, på dessa platser förefaller särskilt koncentrerade.

 

I Säffle blir ”Kontrapunkt”, med sin sällsamt glänsande skulptur och den mjuka amfiteater i gräs som omger den, just en sådan plats. En plats med andra ord där stadens puls blir synlig – som en parabol mot rymden och ett långsamt, inre ljus.

 

Dan Jönsson
Konskritiker i bl.a Dagens Nyheter og Aftonbladet.